Hvorfor svarer vi som regel at vi har det bra selv om vi egentlig har det dritt?

Kanskje er det for å beskytte oss selv, slik at vi slipper å få flere spørsmål?

Kanskje er det for å holde fasaden?

Kanskje er det for å ikke ønske å være til bry?

Det kan være mange grunner til at vi svarer som vi gjør.  Mange føler vel at forventningen til svaret er at vi har det bra.

Hvis du er helt ærlig med deg selv, ofte spør vi om hvordan det står til som en innledende samtale når vi møter noen på gaten eller i butikken, hvordan ville du reagert om de svarte at de har det ganske dritt om dagen?

Ofte spør vi jo bare for at det er vanlig og hyggelig måte å innlede en samtale med, og ikke fordi vi egentlig bryr oss.

Dette handler mye om de forventningene vi har til samtaler og hvordan vi møter hverandre.

Selvfølgelig handler det mye om relasjonen vi har til vedkommende vi prater med. Er den en som står oss nær er vi selvfølgelig oppriktig interessert i hvordan vedkommende har det. Men om du møter en bekjent i butikken og har liten tid, er vel spørsmålet vårt heller en innlært frase som vi er vant til å bruke.

Men når skal vi stole på at mottaker er klar får å høre vårt ærlige svar?

Når vi har det dårlig er det alltid godt å snakke med noen, men med hvem og når kan være litt vanskelig å vite.

Er du klar til å slippe noen inn? Hvem ønsker du å dele dine utfordringer med?

Kanskje har du båret på ting så lenge at det ikke spiller noen rolle og du ikke klarer å holde tilbake selv om det er en fjern bekjent du møter i butikken.

Hva med deg som stiller dette vanlige spørsmålet: Hvordan går det med deg?

Er du klar til å høre at noen ikke svar, det går fint? Hvis ikke, så ikke still spørsmålet. Si heller hyggelig å se deg.

Dersom noen plutselig uten at du forventer forteller at livet er litt tungt akkurat nå, trenger du bare å lytte.

Du som mottaker trenger ikke komme opp med masse forslag til løsninger, eller komme med dine synspunkter og meninger. I første omgang er det nok at du lytter og viser forståelse for at det er vanskelig akkurat nå.

Tilbake til spørsmålet på starten, jeg tror det er noen som spør fordi det er slik de er vant til å starte en samtale. Det er helt ok, men de er nok ikke klare for å høre noen annet svar enn: det går fint. Tror ikke jeg hadde ønsket å åpne meg for disse menneskene. Kanskje er det heller ikke tid og sted for en god samtale heller. Så har du noen som viser at de oppriktig bryr seg og som viser at de er klare til å lytte. Møter du dem, grip sjansen og fortell hvordan du har det.

Alle har ikke et nettverk hvor de kan velge hvem som er gode mottagere eller ikke. Andre har dårlige erfaringer som gjør at det er vanskelig å åpne seg, eller man har sår man ikke orker å berøre.

Det er en annen side av saken, der mottaker forventer et svar om at alt er dritt fordi de vet at du har store utfordringer. Du velger alltid selv hva du ønsker å dele. Ingen har krav på  å vite dersom du ikke ønsker å snakke akkurat der og da.

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å dele det som er vanskelig, men det kan være lurt å se an hvem man deler med.

Er du den heldige som noen har vist tillit til å dele vanskeligheter med, ikke bryt den tilliten. Lytt og anerkjenn følelsene uten å blande inn dine egne følelser og erfaringer. Du trenger heller ikke involvere andre om ikke dere er enige om det.

Dersom du ikke har noen du ønsker å dele dine utfordringer med, så er jeg klar til å lytte til deg. Jeg tåler din historie.